Jeg er mange ting; kvinne, mamma, kone, lillesøster, datter, datterdatter m.m. Men først og fremst er jeg Halla Káradóttir, 43 år i 2019, islandsk, men har bodd i Norge siden 1997. Jeg føler meg omtrent like mye som en Bodøværing som en islending. Mine 3 barn er halvt norske og jeg vet om minst én norsk forfader, en viking født på 700- eller 800-tallet som vandret fra Norge til Island i vikingtiden. Kanskje ikke rart jeg føler meg hjemme her, spesielt i Nord-Norge. ♥

Min far og morfar er utdannet møbelsnekkere. Jeg er omringet yrkesfagfolk i familien. Jeg har nok alltid vært interessert i praktisk arbeid, bygging, snekring. Det falt meg naturlig å velge yrkesfag etter grunnskolen. I sommerferien (som da var 3 mnd) jobbet jeg hos en byggmester, og fullførte så snekkerlinja ved Iðnskólinn í Reykjavík i 1995. Litt inne i lærlingtiden fikk jeg kappet av et par fingertupper og skadet venstre hånd nok til at jeg skygget faget de neste par årene.

Det ble aldri med fagbrev. Jeg jobbet i en periode hos en byggmester i Bodø like etter at jeg kom til Norge. Siden det har snekring kun vært på hobbybasis. Faktisk ganske mye snekring når jeg ser meg tilbake og ser på alle egne og andre sine prosjekter som jeg har vært med på. Jeg bor i en enebolig fra ca 1955, samt har en hytte i nydelige Beiarn, hvor begge eiendommene er godt på vei totalrenovert. Uteboder, plattinger, verandaer, søppelskur og andre ting har blitt til med tiden, i tillegg til all slags oppussing og oppgraderinger hos familie, venner og kjente. 

Jeg har jobbet med gårdsdrift, i butikker og innen fiskeindustrien for å nevne noe, før jeg i 2003 startet et nytt utdanningsløp, hvor jeg fullførte bachelorgrad i økonomi og ledelse i 2007. Etter det jobbet jeg i knappe 10 år som prosjektleder i et stort konsern innen bilbransjen, mest da med miljø, kvalitet og eiendom.

I 2011 startet for alvor sykdomsforløpet som så endte i 100% uførhet fra 1.januar 2018. Det skulle ta over 6 år før jeg fikk diagnosen ME. Det har altså blitt mindre og mindre krefter til snekring de siste årene, men innimellom klarer jeg ett og annet prosjekt. Jeg har i løpet av årene lært meg måter å gjøre ting uten å bruke så mye energi. Da går ting sakte……men det får bare være. 

Jeg har ikke lyktes med å finne noen som helst type aktivitet/jobb som er forenlig med helsa mi, ikke engang frivillig arbeid i bruktbutikken til Røde Kors eller noe sånt siden selv de trenger å vite om man kommer eller ikke dagen etter. Og det vet jeg aldri før dagen er der, og vet aldri hvor lenge jeg holder ut. Og da jeg holdt på og monterte garasjeport i en carport sier min mor til meg: «Du burde begynne å blogge om snekring.» Og ideen ble født.