Etter noen timer hos en psykolog jeg en gang gikk til, begynte det å irritere meg mer og mer at håndtaket på kontoret hans var løst. Noen kan gå igjennom et helt liv uten å reagere på løse dørhåndtak og lignende. Jeg derimot, jeg både lar det plage meg, også syns jeg det er veldig tilfredsstillende å fikse slike ting! Syns ikke du?!

Bittelitt faglig innslag før historien fortsetter, for de som måtte være i tvil; dørhåndtak holdes på plass med som oftest 2 skruer som går tvers igjennom døra og låsekassen. Det samme gjelder for nøkkelhullet. Her er det snakk om maskinskruer, dvs skruer med veldig fine gjenger. Det eneste som trengs i dette tilfellet er et skrujern for å teite til skruene og problemet er løst. I noen tilfeller har jeg brukt Lock tide (et slags gjengelim) på skruene først fordi skruene løsnet ofte. Lock tide kommer i små flasker slik som øyendråper. Man drypper litt lim på skruen og skrur den på plass. Man får opp skruene på et senere tidspunkt om man trenger det. Så sterkt er ikke dette limet. Limet er som flytende plast som stivner og dermed låser skruene fast på plass. Jeg har sånt liggende fra jeg hadde en Harley Davidson. De motorsyklene rister så mye at enhver eier av Harley Davidson bør ha slikt på lager til enhver tid.

Og så var det tilbake til historien. Jeg tenkte først; «man tar ikke med seg verktøy til psykologen, og dessuten fikser de nok dette selv snart». Men nei, ingenting skjedde. Og naturligvis ble håndtaket mer og mer løst. «Kommer det til å dette av før de gjør noe?» tenkte jeg. Jeg tenkte nøye over scenarioet; hvis jeg tar med et skrujern neste gang, hvordan skal jeg ta dette opp da? Tar jeg bare frem et skrujern og reiser meg? Bør jeg si noe og hva bør jeg si? Eller klarer jeg å bare la det ligge…fordi, hvem gjør sånt egentlig? Bare tar frem et skrujern hos psykologen! ???

Historien ender kjedelig, men godt. Jeg bestemmer meg for å drite i hva noen måtte syns om å gjøre noe sånt. Jeg har lyst å fikse det, ikke har jeg tenkt å gjøre noe annet med skrujernet enn å reparere en ting med det, så why not liksom?! Jeg tar med et skrujern jeg vet passer (for jeg hadde så klart lagt merke til skruene mange ganger nå) til neste time. Jeg sier til psykologen når jeg kommer inn på kontoret, at jeg har lagt merke til dette dørhåndtaket og det har jeg lyst å fikse. Jeg har derfor tatt med et skrujern som jeg nå skal ta opp fra jakkelommen. Psykologen, som er en veldig hyggelig og blid fyr, og som har nok skjønt at jeg hverken er en psykotisk eller aggressiv person til vanlig, så her var det ingen grunn til å overtolke situasjonen på noe vis. Jeg fikser dørhåndtaket, han blir kjempefornøyd (han hadde ikke tenkt så mye over at det var løst…), jeg blir lettet og fornøyd på et spesielt plan, og dette ble både en komisk historie mellom oss og en helere verden for oss begge.